Radon på tomten: hva aktsomhetskartet viser – og hva det ikke kan vise

Radon er en usynlig og luktfri radioaktiv gass som dannes hele tiden i jordskorpa, når uran i berggrunn og løsmasser brytes ned. Utendørs er konsentrasjonen normalt lav. Helsefaren oppstår når gassen siver inn i bygninger og samler seg i inneluften.

Radon i inneluften øker risikoen for lungekreft, mer jo høyere konsentrasjonen er og jo lenger du oppholder deg i bygget. Kombinasjonen med røyking er særlig skadelig. Ifølge DSA er det anslått at radon i boliger fører til rundt 300 lungekreftdødsfall i Norge hvert år.

Byggegrunnen er den vanligste kilden. Jordluft med radon trenger inn gjennom utettheter som sprekker, ubehandlede lettklinkerblokker, skjøter rundt rørgjennomføringer og overgangen mellom gulv og vegg. Undertrykk i huset, som det ofte blir om vinteren når huset varmes opp, øker innstrømningen. Vann fra egen brønn, særlig borebrønn, kan også gi radon i inneluften når det brukes i dusj og oppvaskmaskin. Skal tomten ha egen brønn, er det verdt å ha med i vurderingen.

Høsten 2026 kom en ny versjon av det nasjonale aktsomhetskartet for radon fra NGU og DSA. Den erstatter kartet fra 2014. Kartet er en modell som bygger på radonmålinger i boliger, målinger av uran fra fly, helikopter og på bakken, og kunnskap om geologiske forhold. Der det er gjort få eller ingen målinger, er kunnskap fra områder med tilsvarende geologi overført.

Klassene sier hvor stor andel av radonmålingene i inneluft som har vært over 100 Bq/m³ i områder med samme berggrunn:

• Lav: under 8 prosent av målingene
• Middels: 8–28 prosent
• Høy: 29–48 prosent
• Meget høy: over 48 prosent

Noen få områder er grå og merket usikker, fordi det mangler målinger eller nok data om bergarten. Et eget kartlag med sekskanter på rundt 2,5 kilometer tvers over viser hvor sannsynlig det er at en ny måling i området blir over 100 Bq/m³, og hvor usikkert det anslaget er.

Ifølge NGU og DSA er det overveiende sannsynlig at områder med høy eller meget høy aktsomhet er mer utsatt enn normalt. Der bør kommunen undersøke om radon må følges opp etter plan- og bygningsloven og folkehelseloven. En rekke kommuner har også gjort egne radonkartlegginger, så spør kommunen hva den vet om området.

Kartet er laget i målestokk 1:250 000, og NGU skriver at det ikke egner seg for vurderinger av enkelttomter eller små boligfelt. Det bygger på berggrunnen og tar ikke hensyn til løsmassene, selv om DSA skriver at også løsmassene under bygget er viktige: er de luftgjennomtrengelige, er området mer radonutsatt enn om de er lufttette. Modellen er heller ikke laget for å forutsi effekten av tilkjørte masser.

Radonnivået i et hus avhenger også av hvordan huset er bygget, av ventilasjonen og av hvor godt eventuelle radontiltak virker. DSA nevner flere grunner til at et hus kan få høye nivåer i et område med lav aktsomhet: lokale geologiske forhold, usikkerhet i kartet, tilkjørte masser med mye uran, vann fra privat borebrønn, løsmasser med mye radon og at huset ikke er tett mot grunnen.

Nivået varierer mye fra hus til hus, også mellom naboer, og den eneste måten å finne ut om et hus har et radonproblem på, er å måle. Høy aktsomhet betyr altså ikke at et hus på tomten vil få høye radonnivåer, og lav aktsomhet betyr ikke at det får lave.

Byggteknisk forskrift (TEK17) § 13-5 stiller disse kravene til nye bygninger med rom for varig opphold:

• Årsmiddelverdien for radon i inneluften skal ikke overstige 200 Bq/m³.
• Bygningen skal ha radonsperre mot grunnen.
• Den skal være tilrettelagt for trykkreduserende tiltak i grunnen under bygningen, som kan settes i gang hvis radonnivået i inneluften blir høyere enn 100 Bq/m³.

Kravene gjelder uansett hvilken aktsomhetsklasse tomten har. En radonsperre er et tett sjikt mot grunnen, for eksempel en radonmembran. DiBK begrunner kravet om sperre med at det er vanskelig å gjøre gode tiltak etter at bygget står. Tilretteleggingen er etter DiBKs veiledning radonbrønner eller perforerte rør i det kapillærbrytende laget under bygningen, med avtrekksrør som senere kan føres ut og kobles til en vifte.

Kravene om sperre og tilrettelegging gjelder ikke hvis det kan dokumenteres at tiltakene er unødvendige for å holde nivået innenfor 200 Bq/m³. DiBKs eksempler er bygninger på pilarer eller stripefundamenter med gjennomlufting under, bygninger som står i vann, godt ventilerte kryperom og ventilerte grunnplan uten rom for varig opphold som er tett avskilt fra resten av bygget. Lav aktsomhet i kartet er ikke blant eksemplene.

Pukk og andre tilkjørte masser kan gi radonproblemer i et hus som ellers står på problemfri grunn. DSA anbefaler at masser under og rundt bygget har dokumentert lavt innhold av radium og uran, særlig hvis de legges over radonsperren.

Ifølge DiBK gjør forhøyet radonfare fra byggegrunnen normalt ikke et område ubrukelig, og radon er ikke en naturfare som gir byggeforbud slik flom og skred kan gjøre. Radon skal ivaretas når bygget prosjekteres og bygges. Kravet gjelder årsmiddelverdien målt etter DSAs måleprosedyre, så det er en måling som viser om det er oppfylt. DSA skriver at det er fornuftig å måle også nybygg omtrent hvert femte år.

Står det et hus på tomten, kan du spørre selger om radon er målt, når det ble gjort og om du kan se målerapporten. Er det ikke målt, kan du måle selv. DSA anbefaler alle å måle radon i boligen sin, og gir disse rådene:

• Mål i vinterhalvåret, mellom midten av oktober og midten av april.
• Mål i minst to måneder. Korttidsmålinger kan ikke brukes til å beregne årsmiddelverdien.
• Mål i minst to oppholdsrom, for eksempel stue og soverom, og i minst ett oppholdsrom i hver etasje. Målinger i boder og tekniske rom kan ikke sammenlignes med grensene.
• Leiligheter fra og med tredje etasje over bakken trenger vanligvis ikke å måles.

Du kan måle med sporfilmer eller med et elektronisk apparat. Sporfilmer bestiller du fra et firma, legger ut selv og sender tilbake til analyse, og du får en målerapport med beregnet årsmiddelverdi. DSA godkjenner ikke firmaer, men anbefaler å spørre om målingen følger DSAs måleprosedyre og om firmaet bruker et akkreditert målelaboratorium. Noen kommuner selger også målinger.

Skal du leie ut en hybel eller en utleiedel, gjelder kravene i strålevernforskriften, og da må du måle. Etter større ombygginger og bruksendringer skal det alltid måles på nytt.

Radon måles i becquerel per kubikkmeter luft (Bq/m³). Grensene gjelder årsmiddelverdien i oppholdsrom.

• 100 Bq/m³ er tiltaksgrensen. Over den anbefaler DSA tiltak så snart som mulig. Nivået bør være så lavt som mulig, og tiltak kan være aktuelt også under denne grensen.
• 200 Bq/m³ er grenseverdien. DSA mener alle oppholdsrom i alle bygninger bør ligge under den.

For en bolig du bor i selv, er dette råd. Det er ingen plikt å måle. For utleieboliger, skoler og barnehager står grensene i strålevernforskriften § 6 siste ledd: tiltak skal settes i verk over 100 Bq/m³, og nivået skal ikke overstige 200 Bq/m³. For nybygg gjelder TEK17 § 13-5, som beskrevet over.

Måler du høye nivåer, anbefaler DSA å få hjelp av en radonrådgiver til å finne kilden og velge tiltak. Når grunnen er kilden, er trykkredusering eller ventilering av grunnen under huset ofte det mest effektive, gjerne sammen med tetting. Mål på nytt etterpå.

Tomterapporten (199 kr) viser hvilken aktsomhetsklasse eiendommen ligger i. Berører tomten flere klasser, ser du alle, med andel av tomten. Du ser også andelen målinger over 100 Bq/m³ for klassen og, der det finnes data, sannsynligheten ut fra målinger i nærområdet og hvor usikker den er. Høy og meget høy aktsomhet vises som treff på eiendommen, lav og middels som opplysning, og usikker eller utenfor kartet som ikke kartlagt. Kartlaget kan slås på i kartet. Les om datasettet under datakilder.

Rapporten viser også løsmasser og berggrunn for eiendommen. Det gir bakgrunn, men heller ikke det sier hvor mye radon det blir i et hus. Se et eksempel på rapporten, og les mer om grunnen i guiden om grunnforhold.