Kvikkleire: slik sjekker du om tomten ligger i en faresone eller et aktsomhetsområde

Kvikkleire er marin leire med bestemte egenskaper. Den kan være ganske fast, men blir den belastet for mye, kollapser strukturen og leira blir flytende.

Leira ble avsatt i saltvann på havbunnen under og etter siste istid. Etter hvert som landet har hevet seg, har ferskt grunnvann sakte vasket ut saltet som holdt leirpartiklene sammen. Kommer saltinnholdet i porevannet under 2 gram per liter (sjøvann har 35), kan kvikkleire dannes.

Marin grense er det høyeste nivået havet nådde etter siste istid. Den varierer mellom 0 og 220 meter over dagens havnivå og er høyest i Oslo-området og Trøndelag. Over marin grense kan marin leire generelt ses bort fra. Under marin grense kan det finnes kvikkleire, men det er ikke fare for kvikkleireskred overalt.

Kvikkleireskred utløses først og fremst av terrengendringer. Den vanligste naturlige årsaken er erosjon i bekker og elver, men oftest skyldes skredene menneskelige inngrep: at det graves for dypt eller for bratt, at masser flyttes, eller at det fylles opp for høyt. Større skred i kvikkleire og andre jordarter med sprøbruddegenskaper kalles områdeskred. Skred i bratt terreng har egne kart, se guiden om skredfare.

Tre offentlige kart sier noe om kvikkleire, og de har ulikt detaljnivå. Ingen av dem kan si om det faktisk er kvikkleire på tomten.

• Faresoner for kvikkleire (NVE). Soner der det kan gå store kvikkleireskred, klassifisert med faregrad, konsekvensklasse og risikoklasse. Kartleggingen startet etter Rissaskredet i 1978 og er grov, med få grunnboringer og terrengkriterier. Den omfatter bare terreng med 15 meter høydeforskjell eller mer.
• Aktsomhetskart for kvikkleireskred (NVE, 2024). Landsdekkende kart over mulige løsneområder: der det kan være sammenhengende marin leire i raviner med over 5 meter skråningshøyde eller i terreng som er brattere enn 1:15 og har over 5 meter høydeforskjell. Alt innenfor 15 ganger høydeforskjellen, målt fra skråningsfoten, regnes med, så et aktsomhetsområde kan strekke seg et godt stykke bakover fra en bekk eller en skråning.
• Marin grense og mulighet for marin leire (NGU). Viser hvor det kan finnes marin leire under marin grense, i klasser fra «svært stor» til «stort sett fraværende». NGU kaller det et overordnet aktsomhetskart for marin leire. Det viser ikke kvikkleire.

Kartene henger sammen: aktsomhetskartet bygger på NGUs kart, og veiledningen til byggteknisk forskrift regner marin grense som aktsomhetsområde for kvikkleireskred. Faresonene er kartlagt i målestokk 1:50 000, så grensene er omtrentlige.

Hver kartlagt sone har tre klassifiseringer. De brukes til å prioritere hvilke soner som bør sikres, og til å skille kravene når noen vil bygge i en sone.

• Faregrad (lav, middels eller høy) angir sannsynligheten for skred. Den settes ut fra topografiske, geotekniske og hydrologiske kriterier, blant annet skråningshøyde, hvor tykt og følsomt kvikkleirelaget er, erosjon, tidligere skredaktivitet og inngrep.
• Konsekvensklasse (mindre alvorlig, alvorlig eller meget alvorlig) vurderer skadene et skred kan gjøre på blant annet boliger, næringsbygg, veier, jernbane og kraftnett, og om skredet kan demme opp og gi flom.
• Risikoklasse settes sammen av faregrad og konsekvens, og 5 er høyest. For risikoklasse 4 og 5 regnes risikoen som uakseptabel. NVE har prioritert soner i risikoklasse 4 og 5 og med høy faregrad for videre utredning og eventuell sikring.

Konsekvensen er vurdert ut fra kart og opplysninger fra kommunen da sonen ble klassifisert, og de første sonene er fra 1980- og 90-tallet. Når en sone utredes, skal klassifiseringen revideres. Ved bygging styres kravene av hva du bygger, faregraden og hvordan tiltaket påvirker stabiliteten – ikke av risikoklassen.

En sone har et løsneområde, der skredmassene kan gli ut, og i nyere kartlegginger også et utløpsområde, der massene kan havne. Har en sone bare løsneområde, må utløpet vurderes særskilt. Faregrad «ingen» brukes for soner som er vurdert og ikke klassifisert som fareområde for områdeskred.

Kartleggingen finner områder der det kan gå store skred, ikke alle steder med kvikkleire. Ikke alle leirområder er vurdert, soner under 10 dekar og soner langs kysten ble ikke tatt med før rundt 2010, og også i kartlagte områder kan det være kvikkleire utenfor sonene.

Aktsomhetskartet er en modell, og kvaliteten avhenger av løsmassekartet. En sjelden gang avdekker et prosjekt kvikkleire utenfor aktsomhetsområdene. Det motsatte kan også skje: det kan dokumenteres at lokale forhold, som fjell i dagen eller under 2 meter til fjell i hele byggeområdet og området ovenfor, avklarer faren.

Ved utbygging under marin grense skal det derfor undersøkes om det kan være skredfare, også utenfor sonene. Om det er kvikkleire på en tomt, kan bare grunnundersøkelser vise, og helt sikkert blir det først med prøver som testes i laboratoriet.

Det kan allerede være boret i nærheten. Grunnundersøkelser samles i Nasjonal database for grunnundersøkelser (NADAG), og kommunens tekniske avdeling kan vite om undersøkelser som ikke er levert dit. Mer om borehull og løsmassekart står i guiden om grunnforhold.

All kvikkleire er marin leire, men ikke all marin leire er kvikk. Kvikkleira ligger gjerne i lommer eller lag. Marin leire finnes bare i hav- og fjordavsetninger, som kan ligge i overflaten eller under andre løsmasser. NGUs kart over mulighet for marin leire har disse klassene:

• Svært stor: hav- og fjordavsetninger i overflaten. Her finnes det svært ofte finkornige marine avsetninger, også leire og kvikkleire.
• Stor: relativt stor sannsynlighet for slike avsetninger under overflaten, særlig under strand- og elveavsetninger og myr.
• Middels: blant annet under breelvavsetninger og noen typer skredavsetninger.
• Svært stor, men usammenhengende eller tynt: et tynt eller usammenhengende dekke over berget.
• Liten og stort sett fraværende: blant annet morene og forvitret berg.

Selv «svært stor mulighet» betyr ikke nødvendigvis kvikkleire eller skredfare. Det må bores for å finne ut om det er kvikkleire, og skredfaren må i tillegg beregnes ut fra undersøkelsene og terrenget. Kartet viser ingen ny informasjon utover løsmassekartet det bygger på, og gjelder ikke områder under vann.

Fast leire i overflaten sier lite om hva som ligger under. Tørrskorpeleira nærmest overflaten er forvitret, fast og lite følsom, og ofte brunere enn den grå eller blå leira under, som kan være kvikkleire.

Byggteknisk forskrift krever et sikkerhetsnivå mot kvikkleireskred som tilsvarer kravene for andre skred. Fordi et kvikkleireskred er en engangshendelse, måles kravet ikke i årlig sannsynlighet, men med en sikkerhetsfaktor: forholdet mellom kreftene som holder skråningen på plass, og kreftene som driver den ut. Metoden står i NVEs veileder 1/2019 Sikkerhet mot kvikkleireskred.

Hvor mye som må utredes, avhenger av tiltakskategorien og faregraden i sonen. Tiltakskategorien settes ut fra tiltakets størrelse og verdi og om det gir mer personopphold eller tilflytting. Eksemplene er retningsgivende:

• K0: små tiltak med svært begrensede terrenginngrep, som garasje, naust, tilbygg, uthus og redskapsbod.
• K1: tiltak av begrenset størrelse uten tilflytting, som mindre driftsbygninger i landbruket, lagerbygg av begrenset verdi og private og kommunale veier.
• K2: tiltak som bare endrer terrenget: graving, oppfylling og masseflytting.
• K3: tilflytting med inntil to boenheter, for eksempel en enebolig eller fritidsbolig.
• K4: boliger med flere enn to boenheter, skole, barnehage, sykehjem og nærings- og industribygg.

For K0–K2 kreves ingen soneutredning, men tiltaket må ikke forverre stabiliteten. For K1 og K2 skal et foretak med geoteknisk kompetanse gjøre vurderingen.

En ny enebolig eller hytte er normalt K3. Ligger den i en kartlagt faresone, i et aktsomhetsområde eller i utløpsområdet til en kartlagt faresone, må faresonene som kan berøre tomten, avgrenses og utredes etter NVEs veileder (en soneutredning), og utredningen skal kvalitetssikres av et uavhengig foretak. Ved lav faregrad er kravene for K3 de samme som for K1, blant annet at tiltaket ikke må forverre stabiliteten. Ved middels eller høy faregrad må stabiliteten forbedres hvis beregnet sikkerhet er lavere enn kravet.

Det er du som tiltakshaver som må skaffe dokumentasjonen, og den skal ligge ved byggesøknaden. Under marin grense skal den vise at sikkerheten mot kvikkleireskred er tilfredsstillende. Den skal være laget av fagkyndige, bortsett fra i de enkle tilfellene NVEs veileder beskriver. Mangler den, må kommunen ifølge DiBK avslå søknaden.

Utredningen kan gjøres i trinn. NVE foreslår at geoteknikeren først går gjennom eksisterende grunnundersøkelser og befarer området. Viser det at det ikke er sprøbruddmateriale, eller at terrenget ikke gir skredfare, kan resten falle bort. Ligger tomten innenfor faresonen som da tegnes opp, må det utredes videre med nye grunnundersøkelser og stabilitetsberegninger.

NVE ber kommunene vise faresoner for kvikkleireskred som hensynssone H310 i plankartet til reguleringsplaner. Spør kommunen om tomten berøres, hvilke bestemmelser som gjelder, og om det finnes utredninger fra før.

På kvikkleire kan et lite inngrep få store følger. Kravene til sikkerhet gjelder derfor også arbeid du kan gjøre uten å søke, som garasje, tilbygg og små grave- og fyllingsarbeider. Følges ikke kravene i TEK17 § 7-3, er tiltaket ifølge DiBK heller ikke unntatt fra søknadsplikt.

Rissaskredet i 1978 startet med at gravemasser fra et lite tilbygg ble lagt i en haug som overbelastet grunnen. Prinsippet er å være forsiktig med å legge mer vekt på toppen av en skråning, for eksempel en fylling, og med å grave i foten av den. Et inngrep som øker skredfaren, øker den også for naboene i faresonen.

Regelen om at ett tilbygg på inntil 50 m² BRA kan følge den laveste sikkerhetsklassen for skred, gjelder ikke der det er fare for kvikkleireskred. Et K0-tiltak, som en garasje eller et tilbygg, trenger ikke geotekniker når det kan gjøres etter anbefalingene i vedlegg 2 til NVEs veileder. Er du usikker på det, eller på om tiltaket forverrer stabiliteten, skal en geotekniker vurdere det.

Bor du på marin leire, er det nyttig å følge med på erosjon i bekken, små utglidninger i skråninger, sprekker og setninger. Er du bekymret, kan du kontakte teknisk avdeling i kommunen eller NVE, som er skredmyndighet.

Tomterapporten (199 kr) sjekker eiendommen mot NVEs faresoner for kvikkleire og aktsomhetskartet for kvikkleireskred. Du ser status for hvert av de to kartene – treff på eiendommen, i nærheten, ingen registrerte i datasettet eller ikke kartlagt – og en kort setning om det viktigste funnet. Ved treff i en faresone står faregrad, konsekvensklasse og risikoklasse i den setningen, og om tomten ligger i løsne- eller utløpsområdet. Kjenner vi ikke eiendomsgrensen, sjekker vi adressepunktet og sier det.

Rapporten viser også avstanden når en sone ligger i nærheten, når faregraden ble vurdert og lenker til NVEs rapporter fra kartleggingen der de finnes. Den legger også til marin grense og mulighet for marin leire, løsmasser, grunnundersøkelser i NADAG i nærheten med lenker til rapportene, brønner med registrert dybde til fjell, avstand til elv og bekk, terrenghøyde og registrerte skredhendelser. Den avslutter med anbefalte undersøkelser og spørsmål til kommunen og fagfolk, og kommer også som PDF. Se eksempelrapporten.

Tomteradar kan ikke si om det er kvikkleire på tomten, og er ikke en geoteknisk vurdering. Plandata er ikke med; rapporten sier tydelig fra om det og om hva du bør be kommunen om. Under datakilder står hva datasettene viser og ikke viser: faresoner for kvikkleire, aktsomhetskart for kvikkleireskred, marin leire og marin grense og NADAG.